Det er merkelig å komme til et sted som dette. Raroia-atollet stiger ikke dirkete opp av havet slik som de majestetiske Marquesasøyene vi nettop har forlatt. Disse øyene ser man ikke fra en seilbåt som ligger lavt i havet – før man nesten er der. Og det vi ser er noen palmer som stikker rett opp av bølgene, inntil vi kommer nærmere og ser sandstrender – og hus! Ja, for det bor folk her!
Etter en ryddeankomstdag, (det blir mye rot på tre dager i en båt som suser i ei fart så det rekker å holde på balansen), festmat og ei fantastisk natt med rolig søvn for både kapteinen og hans damer, var vi klar for å stige i land på dette paradisiske stedet. Tenk, en “sandbanke” midt ute i det store havet, her har 126 mennesker sin hverdag. Fra båten
kan vi se noen hus, og antydning til flere bak palmetrærne. Da vi kom i land ble vi møtt av asfalterte veier, småunger på krossykkel og en liten landsby som breia seg ut mellom palmene. Vi fikk høre at vi var for seint ute til Gudstjeneste, den var for morrafugler. Men vi hørte musikk i det fjerne og fulgte duren mot en kiosk der en middelaldrende mann hadde fest for seg selv mens han speidet etter dagens første kunder. Da vi kom nærmere skrudde han ned lyden så pass at vi kunne prate. Han var en hærlig type som stolt viste frem hva han kunne by på fra hyllene: cola, ananasjuice, bananjuice og fiskekroker. Ja, hva mer trenger man vel…?
Jeg støtta driften og kjøpte en burk kald cola for 30 kroner. Man kan lure på hvordan folk kan livnære seg på cola, juice og fiskekroker. Vi fikk snart et klokere svar enn den heller spartanske kiosken. For søndag var dagen for fly! What! Her er flyplass! Etterhvert som formiddagen rant gikk det en strøm mot flyplassen i enden av veien. Vi fulgte strømmen og hang litt der, siden det så ut som at det var det som var tingen den dagen. Klar til innjekking stod et lass med kjølebager, og vi fikk høre at man bytter bag med de som kommer fra Tahiti. Fra atollet sendes kjølebagen full av fisk til kontakter i hovedstaden Papeete, og i retur kommer andre ferskvarer som kjøtt, ost og hva man ellers måtte ha
ønsket seg. Enkelt og greit.
Etter å ha hengt litt sammen med de lokale på flyplassen fikk vi beskjed fra ei av jentene på krossykkel; “mama sais come to our house”. Ok, så da fulgte vi tiåringen, og ble ønsket velkommen hos Titiana og hennes mann. Paret snakket godt engelsk etter noen år i europa og USA, og syns det var stas med gjester på øya. De driver en pærlefarm, og ville gjerne vise oss noen av skattene. The black Tahitian pearl er vakker, og jeg kunne gjerne tatt imot et pærlekjede fra min elskverdige mann. Jeg har faktisk hintet litt om det – før jeg fikk høre prisene… Tatiana kunne gi oss en god pris om vi var interessert, vi kunne til og med få betale med sjekk istedet for kontant. What an offer! Et smykke med ei vakker pærle med good quality på anheng kostet bare 600 US. Det er vel ingenting. Men jeg foretrekker en hel pærleranke fremfor anheng som jeg aldri bruker, og da var prisen straks tidoblet. Vel, Kleng, jeg tror jeg kan leve uten de pærlene. Tror nesten ikke jeg kan leve med dem! Men, jeg fikk i alle fall et aldri så lite pærlekurs, så nå kan jeg avsløre kvaliteten på en pærle
utifra glans, størrelse, struktur, form og farge. En kunnskap jeg vil regne som rikdom i seg selv;)
Vi stresser ikke med å komme oss videre de nærmeste dagene. I dag skal vi bare snirkle oss mellom korallhoder over til andre siden av atollet, der hvor Thor landa med flåta si. Det skrytes voldsomt av hvor vakkert det er der, helt øde og fredelig. Finner vi roen der blir vi vel ei stund. Vi har en avtale i Papeete på Tahiti 10. august, inntil da… nyter vi sommeren
her!
Anne