Send oss helsingar på satelittmelding (sjå framsida for instruksjon).

Etter å ha feira Australian-day med Aussi-aussi-aussi: oi-oi-oi, kengurukjøtt og kake her på Sams Yacht club med andre seglarar som ei verdig avslutning for Milja har me hatt nokre late dagar på sykkel. I dag har me vore på sjukehuset og fått oppdatert kunnskapene om sårbehandling i tropiske strøk, ete lunsj på cowboy vis og teke lang dusj. I morgon skal me på fotoshoot hjå ei av dei mange filippinske damene som jobbar på Palau og som vert forelska i våre lyse små.

I korte trekk slappar me av til me får besøk av Halvard og Bjarne Håvard frå Finnøy. Dei skal få 10 hektiske eventyrdagar på Rock Islands  og i passa før me saman skal segle til Filippinene. Dagen før dei flyg heim kjem Håvard og vert med oss til og med Anne sin store runde 30-årsdag, som også Therese og Harald AAmlid kjem for å feire med oss. Planen vidare er rolig seglas til 5km av Malysia før Singapore til marinaen Dangabay.com der me planlegg å la båten kvile nokre månadar frå juni medan me reiser heim på ferie ein tur brune og fine og kanskje jobbar litt.

(10min seinare) Bssss. Fisk. Me drog inn og vart overraska over at me så lett fekk inn ein fin sverdfisk (Sailfish). Det passa godt for den var alt for stor for oss, men nå var me straks i Palau og kunne dele med oss. Etter innsjekk og oppankring drog Anne bestemt mot det flottaste resortet og gav kjøkkenet fisken mot ein luksusbuffet for oss alle neste dag.

Slik gjekk det til at me no sitt på bassengkanten på det finaste hotellet på Palau og er fulle i magen. Kleda, båten og oss har vorte vaska. Me er som nye igjen.

Jeg går litt i surr med dagene, men det betyr ikke så mye. For noen dager siden gikk jeg og Milja tur i hagen, dvs bushen, og satt på en høyde og beundret den vakre utsikten; La Famila alene på anker i ei paradisbukt. Turkis vann og flotte formasjoner av korallrevet langs landet. Det er lett å glemme hvor fint det er, men der satt vi og fortalte hverandre at dette er vakkert, at dette må vi huske når vi våkner opp kalde vintermorgener hjemme i nord. Mens vi satt der kom landsbyens elste; Iso. Iso stoppet opp og det ble en lang og interessant prat der han fortalte litt om bygda, språket, folk osv. På mystisk vis klarte jeg å komme inn på emnet treskjæring… Jeg har nemlig vært på leit etter et stort fat/trau, likt det de bruker tradisjonelt til matlaging og kavaskvising. Når reiser dere, spurte Iso. I morgen, svarte jeg – som vanlig. Hm, jeg kan lage et sånt trau til deg, men jeg trenger en dag til. Ja, men da blir vi en dag til! Og Iso lagde trau til meg, custom made! Sånt får meg til å smile i dagevis.

Det ble mer enn en dag til. Iso kom i kanoen sin ut til båten vår et par dager, og vi hadde drøs på land sammen med han og kona og diverse slektninger. Jeg blei glad i Iso.

Kereli er høvding i landsbyen. Han har ei god kone som heter Elisabeth, og en gjeng døtre og et par sønner. Døtrene tok Milja med på kanotur, og jeg fikk være med siste biten, (fra båten vår til land..). På land viste de oss en ferskvannskulp mellom svarte steiner med sildrende kildevann som kom ut av berget. Ai ai ai, dette er fantastisk! Dette stedet er nok også en stor grunn til at vi ikke kom oss videre. Her bada vi, barberte legger, såpa oss inn og sløsa så mye vi ville med fersk vann. Best av alt var det kanskje at vannet var kjølig, i motsetning til alt annet her vi befinner oss under ei brennvarm sol.

Forskjellige folk fra landsbyen har jevnlig kommet ut med friske frukter og grønnsaker til oss, i retur har det vanket ris og et rikt utvalg fra Annes garderobe, (jeg skal jo til Manilla i løpet av vinteren, greit å få tømt skapene…)

Vel, jeg kunne skrevet i det uendelige om smått og stort fra den siste uka. Men alt må en gang ha en ende, dette blogginnlegget så vel som vårt opphold i “Twin Waterfall Bay”. I går ettermiddag gikk jeg og Kleng på land for å ta farvell med disse folkene som vi har rukket å bli glad i så fort. Jeg prøvde å takke for meg og uttrykke hvor fint vi har hatt det. Høvding Kereli svarte meg med disse gode ordene; To meet is a joy, but to say goodbye is hard – allways hard.

Anne

13 47.426s 167 23.103e

Bildene viser kvinnene og ungene som ville vise frem landsbyen sin, selge smykker og by på sjøgress/tang. En herlig gjeng!

Nå ligger vi for anker i Denarau. Dagene går til å forberede seilas mot Vanuatu. Skuta er nyvaska og lastet med god mat og hva vi ellers måtte trenge for noen mnd uten rema 1000, apotek, seilmaker ++
Planen var å lette anker i helgen, men i påvente av en ny del til autopiloten får vi nyte Fiji noen ekstra dager.

Milja er i ferd med å bli vårt femte familiemedlem. Vi er veldig glad for at hun trives og vil seile sammen med oss vestover. Hun blir sannsynligvis ombord til februar. Hurra for det!!

Den siste tida har me altså vore på moring utanfor eit kjøpe- og turistsenter. Om lag kvar dag har born, i følge med ein vaksen eller to, sjarmert seg inn til badebassenget på Hilton eller Sharaton. Det har vore herleg avslapping på mjuke puter medan borna har plaska og bada.  Det er noko med det lyse håret og dei blå augo som gjer at alle smilar, pekar, tar på og snakkar med borna.

Ellers har bloggen diverre vore nede nokre dagar pga eit hackingforsøk? Takk til Olav som har fiksa.

I går dro Stian og Kleng ut i havet med trålebåten Good Mood for å teste nytt brukt og skinnende fiskeutstyr. Det ble en historie om fangst, og tapt snøre og godkrok… (En laaang historie som en av fiskerne får fortelle selv). Imens var ungene og Reidun og jeg igjen her på Muscet Cove og kosa oss i mildt sagt idylliske omgivelser. Det er utrolig koselig å få noen uker sammen med gjengen fra Good Mood, kjekt for ungene, og gull for oss voksne.

Vi har ikke lagt klare planer for seilasen fremover, akkurat nå nyter vi det perfekte med å ha gode venner på moring like ved, så får vi se hva vi finner på etterhvert. Fiji er et vakkert land!!!!

Vi fortsetter livet til sjøs, nyter hverandres selskap – og selskap med våre venner fra s/y Good Mood. Nå ligger vi på samme mooring og leker katamaran med noen fendere på midten. Dermed kan vi henge hos hverandre akkurat når det passer, og det passer bra veldig ofte;) Tema fremover kan fort bli fisking. Kaptein Stian er en dreven fisker som drar inn store fisk støtt og stadig når han er ute på det store havet. Nå har konkurranseinstinktet hos Kaptein Kleng våkna og det investeres i større og mer glitrende fiskeutstyr på La Familia. Hørt om gullsnelle?

Vi ligger til havn i Nandi, (Nadi), men dras mot havet – og storfisken… Ingen klare planer enda, men sannsynligheten er stor for at vi flytter ut av marinaen og takker farvel til “mamas pizza” og andre goder her i løpet av uka.