7 hav

Den seinare tid har me hatt litt influensa, brannkoppar og mageknip ombord. Saman med førjulstider har dette hatt ein psykisk effekt av heimlengsel. Me har vel alle hemmeleg, og for nokon meir uttalt, ynskja oss under pledd på sofan i Norge, med hjelp til å ta seg av ungar og til å få vera sjuk i fred. Når me difor hadde komme oss litt og fått ein liten pliktoppfyllande smakebit av stillehavsparadiset trengte me komme oss vidare heimover. Me kom oss til sist velberga ut passet og sat segl mot nord-vest. Me har endå ikkje avgjort kvar me kastar neste anker. Eg trur kanskje på eit av dei små atolla før Yap – om nokon kan sende oss nokre waypoint til passa frå Google Earth…

1.44,61n
154.13,55e

I dag kom riben frå SS Palikir flygande ut til oss, men dei to offiserane hadde aldri ein sjangs. Liva og Edgar vinka dei blidt velkommen, Anne serverte kaffi og Milja sendte stjålne blikk. Resultatet vart store smil og at dei ville senda oss personlige epost så snart dei var tilbake til hovudstaden og at me berre måtte ta kontakt om me nokon gong seinare skulle komme til Mikronesia sidan Pohnpei ikkje var del av ruta vår no.

Me blir ei veke til slik at me får dykka på amerikanske krigsfly og japanske krigsskip, vassa i kvit sand under palmer og smiska med gåver av sukker.

Igjen takk til navigatør Olav Hagen som sendte waypoint frå Google-Earth på satelitt-telefon til passasjen inn til atollet. Me har ingen guide eller kart for mange av plassene me er på nå. Takk også for andre satelitt-meldingar. Send ei melding om noko heime du også! Har Norge vunne eit utfor-renn, værmeldar Eli-Kari fått eit syndrom, børsen gått i rødt, Molde vunne serien eller NAV fått ny syndebukk?

Kpt Kleng og crew

01.04,40n (grader, minutt, hundredelsminutt) 154.48,35e

Vi fikk gjester ombord i går ettermiddag. Neptun og hans lille hjelper (som ligna veldig på Edgar) døpte oss i deilig blått skum fra havet – minte om noe gilette-lignenede greier.. Det ble Miljas første ekvatorkryss, så nå kan hun kalle seg en ekte seiler! Vi andre ble bare døpt på nytt, og påmint at vi er tilbake på den nordlige halvkule.
Johoo!

I løpet av kvelden slapp vi ned storseilet og rulla inn på framseilet, sånn at vi kunne snegle oss gjennom natten de siste milene mot passet på Kapingamarangi. Vi så atollet i soloppgangen, og slapp anker innefor lagunen rett etter frokost. Å, så fint det er her!!! Nå har vi det godt!
Dagevis på havet er så absolutt verdt det! Vi er båt nr 38 siden 1991, og fjerde norske:) Tidligere har Blåtur, Tre Fluer, – og Maggie som stakk i går, vært her. Ser også i gjesteboka at Don og Carol fra “Adamite” var her i 1992, vi møtte dem på Tonga i sommer. Det minner meg jo om at noen aldri slutter å seile, de bare svirrer rundt og rundt kloden på kryss og tvers av ekvatorlinja… Det går an det også!

Nå sover de fleste her ombord, so ro…
1.04.30 N 154.46.43 Ø

Anne

Vi starta fra Vella Lavella på søndag. Vinden var god de første timene, men etterhvert døde den hen – vi ble liggende og skvulpe på dønningene.
Kun strømmen gav fremdrift, ingen, ingen vind… Stemningen ombord er nedadgående. Bortsett fra våre to propeller som holder humøret oppe uansett vær og vind. Stort sett. Jeg kjenner den kommer krypende, denne ekstremt motløse følelsen. Og jeg vet det, å være langt til havs i en seilbåt uten vind, og det er langt igjen av reisen, er kanskje det mest deprimerende jeg vet om. Vet rett og slett ikke om jeg kjente til denne følelsen tidligere. Pyton er det i alle fall. Vi hadde ca et døgn på rek, kjørte litt motor, men det er begrensa hvor mye diesel vi kan spandere i påvente av vind.

Men så kom den. “Vind, vind!” roper Kleng fra cockpit, og vi kjenner alle den deilige følelsen av at båten begynner å bevege seg på en ny måte. Fra å vingle i alle retninger på stedet hvil finner skuta ballansen. Ho har vind i seilene, ho er endelig der ho vil være. Vind!
En ubeskrivelig lykkepille!! Kan det egentlig forklares med ord? Nå suser vi avgårde, og livet på havet er igjen hærlig!

Vi har enda ikke bestemt oss 100% for om vi stopper på ei av øyene i PNG, eller om vi flyr rett til Kapingamarangi i Mikronesia. Sistnevnte er ca 370 nm unna – innen rekkevidde!

PS: kakkerlakken er død! Fanget i cockpit i dag.

Anne

4.58.10s 155.45.96ø

En veldig lite velkommen blindpassasjer har steget ombord. Milja har ufrivillig bært en stor kakerlakk på nattevakt. Den skal vekk! Spray og feller er nå parat til kamp. Og Edgar har lært et nytt langt ord – ka-ker-lakk…

Anne

6.54.169s 156.19.669ø

Etter ei natts hvile kom Craig for å hente oss til land i kanoen sin, (dinghyen vår ligger på dekk). Milja og Edgar var første pulje, de kjempet litt med å finne ballansen i baljen – og vips så tippa de rundt.
- Til stor latter og fornøyelse fra folkemengden som hadde samla seg på stranden. Etterhvert kom vi oss alle til land, mer eller midre tørre. Vi fikk hilse på høvdingen og fikk omvisning i landsbyen. Liva fikk leke med en liten kattunge, dermed hadde hun det helt perfekt. Det ble en veldig fin dag sammen med nydelige mennesker, en god avslutning på vår korte reise i Solomon.

I dag er det søndag, vinden er her, og vi er på vei. Vi har blitt enige om å gå rett nord til Kapingamarangi i Mikronesia, det er 530 nm herfra.
Holder den vinden vi har nå bør vi være der i løpet av tre-fire dager.
Spennende! Vi vet utrolig lite om plassen… Men det lille vi vet er positivt!

Vind og retning er bra, vi tror dette blir en god seilas. Kanskje blir det kakebaking og feiring av et lite søskenbarn i Sandnes – velkommen til vår underfulle verden Sømjo!!!!

Anne

7.41.901s 156.47.340e

Vi ble litt usikker på hvordan vi skulle legge ruta videre, har ikke
truffet så mange som kunne komme med smarte råd. Så ramla det en e-post
i innboksen vår, fra kpt Kyrre som seilte med S/Y To Fluer her for ca to
år siden. Han fortalte hvilken rute de hadde valgt videre fra Gizo til
Filippinene, en reise som han beskrev som magisk og høydepunkt på reisen
deres. Veldig god timing! Vi har sjekka kart og vind, og tror vi vil
følge i To Fluers fotefar – i alle fall sånn ca. Dermed blir det
Mikronesia på oss, videre til Palau og så Filippinene. Vi regner med å
bruke ca 1-2 mnd på denne svingen. For spesielt interesserte tror jeg
det finnes noen reisebrev fra Mikronesia på To Fluer sine hjemmesider.

Nå skal vi nyte frokost, ta et bad i vakker lagune med krokodillefritt
vann – så blir det arbeidsdag med storinnkjøp i Gizo før vi setter kurs
mot veldig øde steder i kveld eller i morra. Sånn ser i alle fall planen
ut nå

Anne

8.06.38s 156.53.74ø

Neste dag var kapteinen på land for internett, handling og sjekke inn med imigrasjonen/toll/helse. Folk her er avvisande, skumle og aggresive.
Unge menn heng på hjørner i kamo-klede og vil være farlige. Få helsar eller smiler. Eg snur i døra. Ingen vits å sjekke inn og sjekke ut. Me reiser vidare til neste land. Tilbake i båten har Anne måtta tilkalle politiet og Harbour Master etter at menn på land har ropa og trua henne og oss. Me har spurd nokre av dei få me har fått god tone med om me er trygge. Då får me høyre: Ja, dei kom sikkert berre for å stjele. Viss de dei ser har knivar så skal de berre skyta dei. Yes! Me har vore her eit døgn og me vil vidare. Me kjøpte Diesel og letta anker og stakk!

På veg ut vart me venn med ei jente i ein kano og ho tok oss til trygg ankerstad utanfor hennar familie sitt hus og øy. Milja og Anne padla i tømmerstokken ein ettermiddagstur i stille magisk solnedgang. Roen har senka seg, men når me har fått litt søvn og krefter att tek me mot Mikronesia, Palau eller Filippinene…der vinden måtte ta oss.

PS!Anne vart siste dagen då ho losa oss gjennom rev og pass og mellom enorme skildpadder i litt for mange timar endeleg ein solbrent rosa turist.

9.16,96s 157.11,79e

8.31.10s 157.30.68e

Jeg gikk og la meg når Kleng kom krypende ut av hiet sitt. Hørte på lydbok og slumra litt. Etter et par timer ropte Kleng forsiktig; Anne, kom ut litt. I cockpit lå Edgar og sov på noen puter på gulvet, Liva sov i senga si og Milja nede i sin kabin. Et pittelite vindpust bevegte luften der ute. “Kvalar”, sa Kleng og peikte ved siden av båten. Det er helt utrolig hva sånne dyr gjør med humøret til en lei seiler! Jeg sprang fram til bauen og kosa meg mens jeg så flere og flere kvaler som velta seg og lata seg i dønningene. Kleng talte 18 stk på det meste. Vi sirkla litt rundt dem til vi fikk litt mer vind, så peila vi oss igjen mot waypoint. Etter tre minutter kom delfinene. Hurra, det er det kjekkeste av det kjekkeste! Uendelig mange stimla runt båten og hoppa fremme ved bauen. De var så mange og så ivrige på å vise seg frem at de dunka inn i båten, som en desperat gjeng som vil presse seg inn på t-banen. Nå ropte vi på sovedyrene nede, og det ble ei super stund med delfinselskap. Stemningen er ti hakk lettere, (men fremdeles ikke helt på topp, de siste hakkene skal gulrotkaka på ovnen fikse) – og vinden kom!

Vi seiler avsted i tusen kmt.

Anne
9.37.669s 159.18.536e