7 hav

Høvding Mano er også stolt over at Ifalik er den øya med flest tradisjonelle kanoseglbåtar. Det er kanoar med eit “støttehjul” som eg ved to nattmorgonar alt har vore med å segla ut av i havet på for å tråla. Begge gongene har me komme tilbake med tre tunfisk. Riggen er som ei mast som står skrått bakover frå bauen med ein støttebjelke ned i senter på kanoen. Når ein kryssar løyser ein masta og flyttar den over til motsatt side av kanoen slik at dette når vert bauen. På denne måten vert “støttehjulet” alltid liggjande og balansere opp mot vinden.
Kanoane kjenneteknest med at dei i begge endar kjem opp med ein V-dekorasjon. Kanoane er mala i svart og raudt.

Ellers er Mano er verkelege ein artig skrue. Me har valgt å le av heile karakteren. Han fullførte mesten høgare utdanning på Hawaii, men datt ned av eit kokusnøttre like før avsluttninga. Det er mogleg at det er dette som gjer at han er tildels frimodig. Det er ikkje eit møte med han utan at me endar opp med å måtte gi han det eine og andre som han treng eller ysnkjer, og kvar dag padlar han ut for sin daglige kaffikopp frå Anne. “Dynemite!” seier han når han får slik han vil ha med mykje sukker og melk. Det er lenge sidan det har vore nokon båt av noko slag her så også mange andre “treng” både det eine og andre. Det er jul, Filippinene er ikkje langt unna (som å segle til Spania) og me vil gjerne hjelpe. Difor har me dela av vårt overskot, noko som me har måtta la gå over til litt meir bytting og som me no ser må bremsast ned noko for å hindre at vennskap stadig skal ende med “maybe you could help me with…”.
Men etter kvart har me funne gode måtar på å la solcellykter, sukker, små krokar og anna smått og stort få utfolde seg til glede i nye heimar her.

Me hadde planlagt å reise videra mot Palau fyrste juledag slik at Milja kunne få reise heim til familien sin, men det er vanskeleg å forlate slik ein unik og bortgjøymt stad. Me blir litt til…og litt til.

7.14,98n 144.27,11e

Sjefen på øya, høvding Manu, har klemt oss til sitt bryst allerede. Han er hyppig ombord for å få sin ekstra søte kaffe med melk, mens han forteller skrøner, og ellers om saker og ting han kunne tenkt seg. Han er veldig lei seg for at vi ikke har sportsmagasiner… Et rykte om hans “grådighet” har nådd oss i forveien, så vi tar alt med et smil og har fått en hærlig tone med den gamle mannen. I går fortalte han om den gangen han ramla ned fra et kokosnøttre og ble litt skrull i hodet. Men er man høvding, så er man høvding – no matter what, jerneskada eller ikke. Ellers er det nok av andre karer også som liker å komme innom for å skravle, det er kjempetrivelig!

Manu har i dag gitt oss tillatelse til å ferdes fritt i hans landsby inntil rådet har møttest. Det er fire landsbyer på øya. Milja, Edgar og jeg padla inn til land i ettermiddag for en liten vandring. Å, så fantastisk hærlig å gå barfott på stiene i den grønne palmeskogen! Noen av jentene viste oss vei gjennom bushen og over til den andre siden av øya. Der bada vi i deilige bølger mens østavinden suste rundt ørene. Et snev av julestemning fikk vi kanskje også da noen av jentene stemte i med “o-holy night” mens vi herja i bølgene. Senere tok de oss med hjem til en av dem, og gav oss en aldri så liten omkledning. Det ble lava-lava og blomsterkrans i håret, vi ble riktig så fagre. Vi følte ikke helt for å kaste bikinien, så totalt lokal look ble det jo ikke…

Jeg fikk sånn enormt “nostalgisk” følelse av å være på land her. Mennene går kledd i en slags tøybleie/string som dekker familiejuvelene, – veldig stilig! Og de vakre kvinnene er kun ikledd en vevd lava-lava, (sarong som når til knærne). Jada, puppene er bare. Hele bildet på land får meg til å tenke på gamle historier fra Polynesia og Paul Gauguin sine malerier av kvinnene i Markesas for hundre år siden. Jeg visste ikke at det fortsatt eksisterte samfunn i Stillehavet der vahinene vandrer rundt toppløse med sitt lange sorte hår svaiende i vinden, akkompagnert av en nydelig blomsterduft fra blomsterkransene. Dette må jo være selveste paradis for ungkarene hjemme! Minus er at i følge customs må mannen følge kvinnen, så finner man dama her – ja så må man bli værende. Og litt isolert er det jo…

Ellers har vi brukt disse to dagene til å få vaska båten, baka julebrød, og ikke minst; pepperkaker. Liva sto for den store pepperkakebaksten, og ho har latt alle besøkende i ettermiddag få en liten smaksprøve. Så liten at det bare er snakk om en liten knekk av ei kake til hver… Men det tror jeg de fleste bare ble sjarmert av. Nå lukter det reint her, og krydderlukta fra kakene gir oss julestemning. Det blir jul i vår båt!

anne
7. 14 ,98N
144. 27,13Ø

Den seinare tid har me hatt litt influensa, brannkoppar og mageknip ombord. Saman med førjulstider har dette hatt ein psykisk effekt av heimlengsel. Me har vel alle hemmeleg, og for nokon meir uttalt, ynskja oss under pledd på sofan i Norge, med hjelp til å ta seg av ungar og til å få vera sjuk i fred. Når me difor hadde komme oss litt og fått ein liten pliktoppfyllande smakebit av stillehavsparadiset trengte me komme oss vidare heimover. Me kom oss til sist velberga ut passet og sat segl mot nord-vest. Me har endå ikkje avgjort kvar me kastar neste anker. Eg trur kanskje på eit av dei små atolla før Yap – om nokon kan sende oss nokre waypoint til passa frå Google Earth…

1.44,61n
154.13,55e

I dag kom riben frå SS Palikir flygande ut til oss, men dei to offiserane hadde aldri ein sjangs. Liva og Edgar vinka dei blidt velkommen, Anne serverte kaffi og Milja sendte stjålne blikk. Resultatet vart store smil og at dei ville senda oss personlige epost så snart dei var tilbake til hovudstaden og at me berre måtte ta kontakt om me nokon gong seinare skulle komme til Mikronesia sidan Pohnpei ikkje var del av ruta vår no.

Me blir ei veke til slik at me får dykka på amerikanske krigsfly og japanske krigsskip, vassa i kvit sand under palmer og smiska med gåver av sukker.

Igjen takk til navigatør Olav Hagen som sendte waypoint frå Google-Earth på satelitt-telefon til passasjen inn til atollet. Me har ingen guide eller kart for mange av plassene me er på nå. Takk også for andre satelitt-meldingar. Send ei melding om noko heime du også! Har Norge vunne eit utfor-renn, værmeldar Eli-Kari fått eit syndrom, børsen gått i rødt, Molde vunne serien eller NAV fått ny syndebukk?

Kpt Kleng og crew

01.04,40n (grader, minutt, hundredelsminutt) 154.48,35e

Vi fikk gjester ombord i går ettermiddag. Neptun og hans lille hjelper (som ligna veldig på Edgar) døpte oss i deilig blått skum fra havet – minte om noe gilette-lignenede greier.. Det ble Miljas første ekvatorkryss, så nå kan hun kalle seg en ekte seiler! Vi andre ble bare døpt på nytt, og påmint at vi er tilbake på den nordlige halvkule.
Johoo!

I løpet av kvelden slapp vi ned storseilet og rulla inn på framseilet, sånn at vi kunne snegle oss gjennom natten de siste milene mot passet på Kapingamarangi. Vi så atollet i soloppgangen, og slapp anker innefor lagunen rett etter frokost. Å, så fint det er her!!! Nå har vi det godt!
Dagevis på havet er så absolutt verdt det! Vi er båt nr 38 siden 1991, og fjerde norske:) Tidligere har Blåtur, Tre Fluer, – og Maggie som stakk i går, vært her. Ser også i gjesteboka at Don og Carol fra “Adamite” var her i 1992, vi møtte dem på Tonga i sommer. Det minner meg jo om at noen aldri slutter å seile, de bare svirrer rundt og rundt kloden på kryss og tvers av ekvatorlinja… Det går an det også!

Nå sover de fleste her ombord, so ro…
1.04.30 N 154.46.43 Ø

Anne

Vi starta fra Vella Lavella på søndag. Vinden var god de første timene, men etterhvert døde den hen – vi ble liggende og skvulpe på dønningene.
Kun strømmen gav fremdrift, ingen, ingen vind… Stemningen ombord er nedadgående. Bortsett fra våre to propeller som holder humøret oppe uansett vær og vind. Stort sett. Jeg kjenner den kommer krypende, denne ekstremt motløse følelsen. Og jeg vet det, å være langt til havs i en seilbåt uten vind, og det er langt igjen av reisen, er kanskje det mest deprimerende jeg vet om. Vet rett og slett ikke om jeg kjente til denne følelsen tidligere. Pyton er det i alle fall. Vi hadde ca et døgn på rek, kjørte litt motor, men det er begrensa hvor mye diesel vi kan spandere i påvente av vind.

Men så kom den. “Vind, vind!” roper Kleng fra cockpit, og vi kjenner alle den deilige følelsen av at båten begynner å bevege seg på en ny måte. Fra å vingle i alle retninger på stedet hvil finner skuta ballansen. Ho har vind i seilene, ho er endelig der ho vil være. Vind!
En ubeskrivelig lykkepille!! Kan det egentlig forklares med ord? Nå suser vi avgårde, og livet på havet er igjen hærlig!

Vi har enda ikke bestemt oss 100% for om vi stopper på ei av øyene i PNG, eller om vi flyr rett til Kapingamarangi i Mikronesia. Sistnevnte er ca 370 nm unna – innen rekkevidde!

PS: kakkerlakken er død! Fanget i cockpit i dag.

Anne

4.58.10s 155.45.96ø

En veldig lite velkommen blindpassasjer har steget ombord. Milja har ufrivillig bært en stor kakerlakk på nattevakt. Den skal vekk! Spray og feller er nå parat til kamp. Og Edgar har lært et nytt langt ord – ka-ker-lakk…

Anne

6.54.169s 156.19.669ø

Etter ei natts hvile kom Craig for å hente oss til land i kanoen sin, (dinghyen vår ligger på dekk). Milja og Edgar var første pulje, de kjempet litt med å finne ballansen i baljen – og vips så tippa de rundt.
- Til stor latter og fornøyelse fra folkemengden som hadde samla seg på stranden. Etterhvert kom vi oss alle til land, mer eller midre tørre. Vi fikk hilse på høvdingen og fikk omvisning i landsbyen. Liva fikk leke med en liten kattunge, dermed hadde hun det helt perfekt. Det ble en veldig fin dag sammen med nydelige mennesker, en god avslutning på vår korte reise i Solomon.

I dag er det søndag, vinden er her, og vi er på vei. Vi har blitt enige om å gå rett nord til Kapingamarangi i Mikronesia, det er 530 nm herfra.
Holder den vinden vi har nå bør vi være der i løpet av tre-fire dager.
Spennende! Vi vet utrolig lite om plassen… Men det lille vi vet er positivt!

Vind og retning er bra, vi tror dette blir en god seilas. Kanskje blir det kakebaking og feiring av et lite søskenbarn i Sandnes – velkommen til vår underfulle verden Sømjo!!!!

Anne

7.41.901s 156.47.340e

Vi ble litt usikker på hvordan vi skulle legge ruta videre, har ikke
truffet så mange som kunne komme med smarte råd. Så ramla det en e-post
i innboksen vår, fra kpt Kyrre som seilte med S/Y To Fluer her for ca to
år siden. Han fortalte hvilken rute de hadde valgt videre fra Gizo til
Filippinene, en reise som han beskrev som magisk og høydepunkt på reisen
deres. Veldig god timing! Vi har sjekka kart og vind, og tror vi vil
følge i To Fluers fotefar – i alle fall sånn ca. Dermed blir det
Mikronesia på oss, videre til Palau og så Filippinene. Vi regner med å
bruke ca 1-2 mnd på denne svingen. For spesielt interesserte tror jeg
det finnes noen reisebrev fra Mikronesia på To Fluer sine hjemmesider.

Nå skal vi nyte frokost, ta et bad i vakker lagune med krokodillefritt
vann – så blir det arbeidsdag med storinnkjøp i Gizo før vi setter kurs
mot veldig øde steder i kveld eller i morra. Sånn ser i alle fall planen
ut nå

Anne

8.06.38s 156.53.74ø

Neste dag var kapteinen på land for internett, handling og sjekke inn med imigrasjonen/toll/helse. Folk her er avvisande, skumle og aggresive.
Unge menn heng på hjørner i kamo-klede og vil være farlige. Få helsar eller smiler. Eg snur i døra. Ingen vits å sjekke inn og sjekke ut. Me reiser vidare til neste land. Tilbake i båten har Anne måtta tilkalle politiet og Harbour Master etter at menn på land har ropa og trua henne og oss. Me har spurd nokre av dei få me har fått god tone med om me er trygge. Då får me høyre: Ja, dei kom sikkert berre for å stjele. Viss de dei ser har knivar så skal de berre skyta dei. Yes! Me har vore her eit døgn og me vil vidare. Me kjøpte Diesel og letta anker og stakk!

På veg ut vart me venn med ei jente i ein kano og ho tok oss til trygg ankerstad utanfor hennar familie sitt hus og øy. Milja og Anne padla i tømmerstokken ein ettermiddagstur i stille magisk solnedgang. Roen har senka seg, men når me har fått litt søvn og krefter att tek me mot Mikronesia, Palau eller Filippinene…der vinden måtte ta oss.

PS!Anne vart siste dagen då ho losa oss gjennom rev og pass og mellom enorme skildpadder i litt for mange timar endeleg ein solbrent rosa turist.

9.16,96s 157.11,79e