7 hav

Halvard mista storfisken, men det vart likevel ein trøstefisk til lunsj ute på Urlong. Mykje sol, snorkling, korallar, artige øyar og god mat gjer at humøret er på topp. Liva seier “sjå her guttar”, “her er sjokolade, guttar” og “Guttar kom hit”. I morgon etter frokost og sigg, tek me turen lengre sørover for å finne andre verdenskrig. Snøra skal vera ute og solkrem på.

Etter en veldig posetiv opplevelse med Asianian Airlines med usedvanelig serviceinnstilte og trivelige flyvertinner, landet vi etter en kort og søvløs natt på Palau. Dollar hadde vi ikke fikset oss,så da vi skulle ta ut penger i flyplassens eneste minibank viste det seg at den var tom! Så etter litt om og men kom vi i kontakt med airportpoliti som fikset en “pirattaxi”
til oss, som kjørte oss fra minibank til minibank rundt på øya til vi til slutt fant en bank med cash! Vi fikk betalt-til grov overpris viste det seg i ettertid- og vi ble kjørt til den avtalte møteplassen til La Familia…
Kleng kom og hentet oss i dingien og da begynte akuratt solen å reise seg opp fra havet! Vi kjørte ut og la fra oss bagasjen i seilebåten for så å kjøre en morgentur rundt i “skjærgården” i mens det ble lysere og lysere rundt oss! En fantastisk og nesten litt surrealistisk opplevelse i lys av att vi for bare noen timer siden kom fra snø og is i Seoul!
Da vi kom tilbake til seilebåten ble vi mottatt av fru Anne med en deilig frokost med eggerøre, brød, pålegg og kaffi servert ute i cokpit med utsikt til marinaen og naboseilebåter som våknet opp til en ny dag! Igjen helt FANTASTISK!
Resten av dagen ble brukt til litt avslapping og litt sigthseeing i sentrum, samt ett resturantbesøk -der kpt Bråtveit spanderte gratis is-og en tur innom kinesisk masasje, var jeg blitt restituert etter en lang reise.
Nå ligg vi på anker i en fin,fredelig lagune i Rock Islands, Palau sitt mest gjeve naturreservat. Dagene går i snorkling og dukking. Det er som å dykke i ett svært akvarium med koraller og masse flotte fisker og gamle amerikanske flyvrak fra 2 verdenskrig! Naturen her er noe for seg selv. Her er masse frodige og overgrodde vulkanske soppøyer. Sjøen har spist på dem, så de er helt innhulte langs sjøkanten.
Båten duver helt forsiktig, mens jeg sitter i skyggen på dekk og nyter utsikten, varmen, lydene og en sigg. Livet er fint!

Maskinist Halvard

7.14,77n
134.22,88e

Vi nærmer oss Palau, men istede for å forsøke svinge oss mellom korallene i nattens mulm og mørke kommer vi til å ta en rolig dag og seile inn i lagunen når sola står opp i morra tidlig.

Milja har bestilt billett hjem til Finland, etter et halvt år ombord og noen tusen sjømil bak seg begynner hun å bli klar for vinterlandet der nord. Familien har venta på henne siden midten av desember, så vi innser at vi må slippe henne. Men i øyeblikket sitter hun bak roret og nynner til musikk fra DJ anne. Sola skinner, vi vugger av sted. En god siste dags seilas.

I dag har vi tømt vårt siste glass med syltetøy, i det hele tatt har vi gått tom for det meste ombord. Det er litt deilig å ikke ha en overlasta båt med matvarer i alle tenkelige rom. Når vi kommer på flatt vann skal kapteinen og hans fru renske ut av skapene, vaske og legge ut kakkerlakkgift… Vi har ubudne gjester ombord, og nå får det være nok.
Det har dukka opp ca en i uka, det trenger ikke bety at det er få av dem… De har vel fulgt oss fra Fiji, så de får være fornøyd med haik helt til Palau.

Ellers snakker vi mye om hva vi ser frem til med å komme “tilbake til sivilisasjonen” etter nesten et halvt år på eventyr på mer øde steder.
Internett står høyt, og for Liva er det svømmebasseng som lokker mest.
Og is! Vi får se da, vet egentlig ikke så mye om Palau, men har hørt mange gode rykter… Vi får norgesbesøk, så det kan hende at moderen kan begynne å drømme om Daim… Nok sagt.

Anne

7 16.854N
135 55.268Ø

Liva vil skrive blogg. Fisk. Ja, me har fått fisk. For mykje fisk. Slik at me nå må kjøre motor for å lade straum til frysaren to gonger i døgnet. Sola var i ferd med å gå ned og eg hadde alt teke inn eit snøre og skulle ta inn det andre. Då beit det. Etter litt jobb fekk me inn ein flott, men litt for stor, Yellofin. Når den var sikra bak på hekken. Såg eg skuggen i vatnet og plutseleg raste snøret ut på den snella som alt var teken inn. Kroken hadde dyppa i vatnet og det var nok. Så har me altså nå frysaren full av to Yellofin.

Liva sjå teiknefilm. Vil du oppmuntre dottera vår så er det berre å gje henne ein overraskelse (ein lapp, tannkost eller ein pinne) eller sette på Oda-film om Fjellgarden i Trollheimen. Du kan også la henne holde kylling, pusekatt eller elefant – men pappa seier ingen fleire dyr på La Familia. Nå lagar ho frokost til pappa av små plastikkboksar og hårstrikk.

ETA Palau onsdag kl 10.

7.34,84N
138.38,15E

Det er morgon igjen etter fyrste døgn på havet mot Palau. Milja hadde nattmorgonvakt og har igjen funne køya. Liva og Edgar et heimelaga Yogurt med musli. Anne solar seg i morgonsola. Kpt Kleng har sluppe ut snøra.

I Palau skal Milja ete EPLE. Liva snakkar om IS og Anne om HOTELLNATT.
Kpt skal på INTERNETT. Edgar derimot er mest oppteken av at me nå skal fiske ein Mahi-Mahi. Ellers er livet godt etter at me klara å snike til oss tre rullar “Familia”-toalettpapir, 2kg ris og ein boks melkepulver til turen frå SY Maggie. Espen sitt nå til gjengjeld i skuggen bak på Maggie med ein infisert fot høgt og lenar seg bakover og les i Liva sine Donaldpocket.

Ellers kan me melde om god hjelp av Anne sin AIS (Automatic Identification System) då me i natt må ha gått gjennom ei hovudlei for fraktefartøy mellom Japan og Down-Under. Ved fleire høve kalla me opp båtar ved namn og fekk gjort dei oppmerksom på vår posisjon og ynskja godt nytt år.

Kva gjer du på nå? Send satelittmail til: lennuk@skyfile.com (ingen
vedlegg)

7.42.52N
142.16.84E

Frå morgon til kveld feira og markera me fader Walter som frå andre verdenskrig og fram til sin død via sitt liv til øyane i Yap. Sidan nyttår har me jakta skilpadder, fisk, øva dansar og førebudd for denne store festen. Fyrst var det gudsteneste, så talar og felles lunsj og derretter dansar og tuba til det vart mørkt og borna måtte komme seg i seng. Mette av opplevingar og tunge av blomsterkransar tok me lettbåten ut til La Familia. Me var trøyte, men hadde “tvinga oss sjølv” til å skulle segle vidare neste dag og måtte få klargjort båten. Eg starta, men så kom den eine og andre kanoen og ville sei endå eit hade.
Det var langt på natt før me stupte i seng, og då var Milja framleis på vift på land.

Morgonene møtte oss med surt regn og sterk vind. Men kom me oss ikkje vidare nå, ville me berre bli ein dag til og ein dag til. Eg tok av segltrekk, klargjorde vindsegl og festa ting på dekk. Me hadde lova skyss for eit dei som trong komme seg til Woliai og fann etter kvart at den eine og andre vart padla ut med skreppa si, men heldigvis var dei fleste berre for å ta eit siste hade. Ut passet følgte ein stor skare med kanoar oss. Folk grein, vinka og song. Me kjente oss reint i sorg og fornekta litt at me no var på veg vidare.

Ligg nå igjen på anker. Nå i Woliai. Me har fått satt på land kvinner, born og blinde-Johannes og deira bagasje. Har ete tarot, yogurt og kokusnøtter, rydda, vaska og hengt til tørk. Har planar om å fortsette mot Palau alt i morgon, men skal avvente værmelding.

Det er omlag to månadar sidan me har ankra saman med ein annan båt, men her fann me igjen SY Maggie, som har gjort sitt beste for å unngå oss sidan me fyrst traff dei i Fiji. Skal bort å plage dei i morgon. Har planar om å “låne” doen for rappe toalettpapir. Kanskje kan eg tilby og ta oppvasken – for me treng også Zalo…

Fem, seks lys på land gjer at me mest kjenner oss oppankra ved ein by.

7.21,80 N
143.54,40 E

Ein veit at det er tid til å tenkje på avreises når ein har gått tom for toalettpapir, våtserviettar og tørkepapir og har starta på etikettane til hermetikkboksane. I samråd har me komme fram til at me vil verta til festen 11.januar (markering for ein tidlig amerikansk misjonær til Yap-øyene). Pga dødsfallet av ein ungdom som datt ned frå eit kokusnøttre på fyrste nyttårsdag vart dansinga avlyst. Nå skal det verta framsyning, underhaldning og moro på den 11.januar. Me blir og let dette verta vår Adios Amigos.

Ellers har me litt rolige dagar då me har hatt litt influensa og har litt underskot av søvn. Anne og Milja var på land med Liva med mat til familien Romanis (som mista sønnen sin). Seinare på dagen var me å feira Alessandra sin 9 årsdag. Me kom med ei sjokoladekake og gjekk med lavalava, barne-padleårer og gode ord. På veg ut forbi eit tuba-mannfolklag (tuba – kokusnøtttrealkohol) vart me bedne av høvdingen om ikkje å ta imot kvinner på båten, då dei eigentleg ikkje får lov til å komme ut til besøkande båtar.

Ellers er det opna for skildpaddefangst nå til festen den 11. Kan hende eg og harpunen min slenger oss med i overmorgon? I morgon skal Anne på land og jobbe.

God natt og god dag!

Vi har fått oppleve tidenes julefeiring, og fått mange nye venner her på ifalik. Det er utrolig koselig å komme på land, etter to uker kan vi navnene på veldig mange – og kjenner ansiktene til de fleste, vi har begynt å få en viss oversikt over hvem som er i familie med hvem, og hvilken landsby de tilhører. Vi møtes av smil, og innviteres inn til den ene og den andre for å skravle, og drikke kokosnøtt og spise taro.

Dagen før nyttårsaften gikk jeg og Milja på land, mens Kleng hadde ungene. Vi besøkte Alfina, ei av jentene som snakker bra engelsk. Alfina bor på den ene siden av øya sammen med bestemor og bestefar som er den gamleste av de fire høvdingene. Den gamle mannen smiler et stort tannløst smil når vi kommer innom, og har forsynt oss med en stor stamme bananer. Foreldrene til Alfina bor på motsatt side av øya. Moren hennes er ei strålende dame som blir kjempeglad når vi kommer, hun prøver seg med litt engelsk og lærer oss også gloser på mikronesisk.

Mens vi jentene besøkte folk på land, padla Kleng med ungene inn til stranda på sørøst siden av øya. Der møtte de Cheliks, en sunn ungdom på
15 år. Han var sammen med dem mens de bada og kosa seg, og når kvelden nærma seg tok han Liva med seg i kanoen sin og padla ut til båten mens Kleng og Edgar padla kajak. Da jeg og Milja kom tilbake var Cheliks fortsatt på besøk, han strålte da Milja kom; husker du meg, det var jeg som henta den store kokosnøtta til deg da du besøkte søstrene mine Milja husker han godt, så stolt som han var av den kokosnøtta. I kveldskumringen padla gutten tilbake til land, og vi spiste middag og fikk ungene i seng.

Kleng hadde bedt høvding Mano om tillatelse til å skyte opp en nødrakett på midnatt, som en øvelse selvfølgelig… Det var kjempegreier syns Mano, han skulle sitte oppe og vente for å se. Når klokka nærma seg tolv forberedte vi oss på vårt lille fyrverkeri. Klar, ferdig, gå…. Ingen ting skjedde. Den første raketten funka ikke. Vel, greit, så visste vi det. Neste rakett. En, to, tre… hm… Ikke noe smell. Vi “fyra” av den ene nødraketten etter den andre, uten hell. Når klokka var ti mintter over midnatt fikk vi endelig respons – på den siste raketten. Den gikk rett til værs med et smell – lyste opp himmelen i to sekunder, og suste rett ned i havet igjen. Happy new year!!! Ikke kjempeimponerende. Den ene flair-raketten funka også, så den gav litt rosa lys fra seg for ei lita stund. Nødraketter står nå på handlelista vår når vi kommer til Palau.

Første nyttårsdag skulle det være gudstjeneste på land med mer dans og sang og gaveutdeling mellom familiene. Gaver i form av matvarer – og masse kokosnøtter. Jeg ble igjen på båten mens Kleng, Milja og ungene dro inn til gudstjenesten. Etter ei kort stund kom Milja tilbake til båten. Gråtende fortalte hun at Cheliks, gutten som besøkte oss kvelden før, var død. Han hadde falt ned fra et kokosnøttre om morgenen da han skulle hente kokosnøtter til gavene… Selv om vi bare har vært her i to uker, ble dette veldig nært. Han var sønnen til Romano som har tatt veldig godt imot oss fra første dag vi kom, lillebroren til Evangelina som Milja har vært en del sammen med. Og han tilbargte sin siste ettermiddag sammen med Liva, Edgar og Kleng. Samfunnet her er så lite, en sånn tragedie rammer alle. Og han var jo bare en ungdom! Jeg ble med Milja tilbake til land. Det var blitt bestemt at gudstjenesten og gaveutdelingene skulle gjennomføres først, deretter var det likskue hjemme hos guttens familie.

Det ble en merkelig dag. Folk hilste hverandre “happy new year”, på samme tid som de beklaget dagens tragedie. “No, worries, there is nothing we can do”, sa noen, “God desides”, sa andre. Dansen ble kansellert, men ellers holdt folk sammen og gledet seg over et nytt år.
Etter gudstjenesten gikk Milja og jeg sammen med Alfina til guttens famile for å vise vår medfølelse. På veien møtte vi guttens far, vi stoppet for å kondolere, “he was our gift of God, it is not for us to deside..” sa Romano, jeg fikk så uendelig vondt av det knuste blikket.
Hjemme hos familien var den døde gutten pyntet med mengder av blomsterkranser, og hver familie hadde bragt en lava-lava som ble brettet utover guttens kropp. Det ble en veldig sterk opplevelse for oss nordboere. Fra alle de fire landsbyene kom folk for å gråte sammen med familien, de sang sanger og ropte ut sorgen.

Idag, dagen etter ulykken, skal gutten gravlegges. Milja og jeg deltar, mens Kleng og ungene rydder i båten.

Vi har begynt å tenke på reisen videre, og har vel kommet frem til at vi bør komme oss i vei i løpet av ti dager. Vi utsetter og utsetter. Det blir trist å reise videre. Vi har blitt så veldig glad i dette stedet, og menneskene her som deler så generøst av både sorg og glede.

Anne

Ifalik er altså ei av ytterøyene i regionen Yap som tilhøyrer Mikronesia. Høvdingen er bestemt på å halde på gammal tradisjon noko som ein fyrst legg merke til ved at alle går med bar overkropp. Menn har eit tørkle rundt tissen og kvinner har eit vevd klede rundt livet. Under desse festdagane har også folk ofte blomsterkransar i håret eller rundt halsen og er inndunka i gult eller kvitt pulver. Då det er fest og presten er på besøk er det messer i kyrkja kvar dag – “sponsa” og oranisert av ulike grupperingar: fyrst elevar, så ungdom, så kvinner deretter menn og til sist organisert av leiarane. Det er mykje vakkert å snu seg etter i kyrskjebenken eller på kyrkjetrappa. Som mann skal eg vera med å sponse gudstenesta om to dagar. Me sat i skuggen under mannfolkhuset (eit av mange naust utilgjengeleg for kvinner) og planla og øva.

Høvding Mano er også stolt over at Ifalik er den øya med flest tradisjonelle kanoseglbåtar. Det er kanoar med eit “støttehjul” som eg ved to nattmorgonar alt har vore med å segla ut av i havet på for å tråla. Begge gongene har me komme tilbake med tre tunfisk. Riggen er som ei mast som står skrått bakover frå bauen med ein støttebjelke ned i senter på kanoen. Når ein kryssar løyser ein masta og flyttar den over til motsatt side av kanoen slik at dette når vert bauen. På denne måten vert “støttehjulet” alltid liggjande og balansere opp mot vinden.
Kanoane kjenneteknest med at dei i begge endar kjem opp med ein V-dekorasjon. Kanoane er mala i svart og raudt.

Ellers er Mano er verkelege ein artig skrue. Me har valgt å le av heile karakteren. Han fullførte mesten høgare utdanning på Hawaii, men datt ned av eit kokusnøttre like før avsluttninga. Det er mogleg at det er dette som gjer at han er tildels frimodig. Det er ikkje eit møte med han utan at me endar opp med å måtte gi han det eine og andre som han treng eller ysnkjer, og kvar dag padlar han ut for sin daglige kaffikopp frå Anne. “Dynemite!” seier han når han får slik han vil ha med mykje sukker og melk. Det er lenge sidan det har vore nokon båt av noko slag her så også mange andre “treng” både det eine og andre. Det er jul, Filippinene er ikkje langt unna (som å segle til Spania) og me vil gjerne hjelpe. Difor har me dela av vårt overskot, noko som me har måtta la gå over til litt meir bytting og som me no ser må bremsast ned noko for å hindre at vennskap stadig skal ende med “maybe you could help me with…”.
Men etter kvart har me funne gode måtar på å la solcellykter, sukker, små krokar og anna smått og stort få utfolde seg til glede i nye heimar her.

Me hadde planlagt å reise videra mot Palau fyrste juledag slik at Milja kunne få reise heim til familien sin, men det er vanskeleg å forlate slik ein unik og bortgjøymt stad. Me blir litt til…og litt til.

7.14,98n 144.27,11e

Nå er det to dager siden vi droppa ankeret på Ifalik-atollet. Om vi får bli eller ei skal opp i høyeste råd, som vil si at alle de fire høvdingene skal samles for å diskutere om vi er en trussel med tanke på dengue-smitte. Det ryktes om utbrudd av feberen på Yap og Palau. Men vi kom en annen vei, så vi tror alt er greit. Dette viktige møtet har nå blitt utsatt et par ganger på grunn av et dødsfall og begravelse på land, men i morra tidlig skal kapteinen vår inn til land for å møte karene.

Sjefen på øya, høvding Manu, har klemt oss til sitt bryst allerede. Han er hyppig ombord for å få sin ekstra søte kaffe med melk, mens han forteller skrøner, og ellers om saker og ting han kunne tenkt seg. Han er veldig lei seg for at vi ikke har sportsmagasiner… Et rykte om hans “grådighet” har nådd oss i forveien, så vi tar alt med et smil og har fått en hærlig tone med den gamle mannen. I går fortalte han om den gangen han ramla ned fra et kokosnøttre og ble litt skrull i hodet. Men er man høvding, så er man høvding – no matter what, jerneskada eller ikke. Ellers er det nok av andre karer også som liker å komme innom for å skravle, det er kjempetrivelig!

Manu har i dag gitt oss tillatelse til å ferdes fritt i hans landsby inntil rådet har møttest. Det er fire landsbyer på øya. Milja, Edgar og jeg padla inn til land i ettermiddag for en liten vandring. Å, så fantastisk hærlig å gå barfott på stiene i den grønne palmeskogen! Noen av jentene viste oss vei gjennom bushen og over til den andre siden av øya. Der bada vi i deilige bølger mens østavinden suste rundt ørene. Et snev av julestemning fikk vi kanskje også da noen av jentene stemte i med “o-holy night” mens vi herja i bølgene. Senere tok de oss med hjem til en av dem, og gav oss en aldri så liten omkledning. Det ble lava-lava og blomsterkrans i håret, vi ble riktig så fagre. Vi følte ikke helt for å kaste bikinien, så totalt lokal look ble det jo ikke…

Jeg fikk sånn enormt “nostalgisk” følelse av å være på land her. Mennene går kledd i en slags tøybleie/string som dekker familiejuvelene, – veldig stilig! Og de vakre kvinnene er kun ikledd en vevd lava-lava, (sarong som når til knærne). Jada, puppene er bare. Hele bildet på land får meg til å tenke på gamle historier fra Polynesia og Paul Gauguin sine malerier av kvinnene i Markesas for hundre år siden. Jeg visste ikke at det fortsatt eksisterte samfunn i Stillehavet der vahinene vandrer rundt toppløse med sitt lange sorte hår svaiende i vinden, akkompagnert av en nydelig blomsterduft fra blomsterkransene. Dette må jo være selveste paradis for ungkarene hjemme! Minus er at i følge customs må mannen følge kvinnen, så finner man dama her – ja så må man bli værende. Og litt isolert er det jo…

Ellers har vi brukt disse to dagene til å få vaska båten, baka julebrød, og ikke minst; pepperkaker. Liva sto for den store pepperkakebaksten, og ho har latt alle besøkende i ettermiddag få en liten smaksprøve. Så liten at det bare er snakk om en liten knekk av ei kake til hver… Men det tror jeg de fleste bare ble sjarmert av. Nå lukter det reint her, og krydderlukta fra kakene gir oss julestemning. Det blir jul i vår båt!

anne
7. 14 ,98N
144. 27,13Ø